som jordbær på et strå

Sommer og merkedag

2011-07-13T11:18:00.002+01:00

Det er sommer! Ikke sommer med sol og varme, men likevel sommer. Og det betyr at vi nærmer oss en viktig merkedag. 17.juli er det tre år siden selveste lykken ringte på mobilen og gjorde oss til stolte foreldre. Tre år. Herlighet. I disse tre årene har vi blitt kjent med ei skjønn boblende kruttønne, et fargerikt fyrverkeri med vilje av stål og en stahet som rekker herifra til månen og tilbake igjen. Hver dag i disse tre årene har jeg snust på henne, strøket henne over myk, myk hud, tvinnet håret, kysset nakken, klemt og elsket og beundret og sagt at jeg er glad i henne. Høres muligens idyllisk ut, men siden dette innlegget er for å markere treårsdagen, dropper jeg alle de gangene jeg har vurdert å lodde henne ut til tilfeldig forbipasserende.

Stella er blitt opptatt av hudfarge og hår, men ikke mer enn at hun konstaterer at hun er brun, pappa hvit og mamma gul. Pappa og hun har likt hår, det vil si farge sort, noe Gunnar er godt fornøyd med siden det egentlig er nokså grått. Jeg har derimot langt gult hår. I virkeligheten rekker det til ørene og er kommunefarget. Hun har begynt å skjønne litt av opphavet sitt. Hun har flere ganger presentert seg som Stella fra Etiopia. Her en dag passerte vi tre mørke menn i byen og Stella sa ”Kanskje de er fra Etiopia, mamma”. Mennene hørte det, stoppet og bekreftet at de var fra Etiopia. Stella stirret med stor beundring og så nesten ut til å være litt stolt. En annen liten historie er fra da Sigrid var på besøk hos oss med pappaen sin. De to jentene gikk på do sammen og da sier Sigrid til Stella ”Du er helt brun jo”. Stella svarer ”og du er gul”. Det blir stille en stund, så sier Sigrid ”Egentlig er du helt svart”. Det blir stille enda en liten stund. Til slutt sier Stella ”åkei då”.

Stella har vært på sin første ordentlige ferie uten oss. I mai dro hun av gårde på en ukes ferie til Rhodos med mormor, Else og Emilie. Vi benyttet anledningen til en uke i New York. Grudde meg veldig til å si ha det og så for meg en uke med lengsel og savn. Gikk langt bedre enn forventet. Faktisk gikk det helt fint. Stella koste seg og mormor koste seg. Da vi ringte for å prate med Stella, hadde hun ikke tid til å prate, men fikk sagt en setning. En viktig setning. ”Mamma, eg har fått tyggis. Åkei, ha det bra!”. Og vips! så var hun borte. Da var det ikke så mye annet å gjøre enn å bestille seg en Brooklyn Lager til og nyte livet i NYC.

På søndag skal vi bake kake og pynte med lys. Tre lys. Et lys for hvert av årene som har gått siden tildeling og et lys for hver av oss som utgjør denne komplette lille familien som jeg er så heldig å ha. Så skal vi spise kake, mimre, se bilder og filmopptak. For Stella hadde det vært nok med kake. Men jeg skal snufse og tørke bort noen tårer. Takknemmelige lykketårer.

Usikkert framtidshåp

2011-03-10T14:31:00.001Z

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Dagene fly avgårde og livet er godt. Stella vokser og "bestemmer sjøl", i hvert fall ifølge henne selv. Det nærmer seg 3 års dagen hennes og hun er full av forventninger for dagen. Stella sin verden er imponerende full av magi og fantasi der det ikke finnes noen begrensninger, bare muligheter. Skulle ønske jeg kunne si det samme om min verden. For mens jeg har fulgt oppdateringene fra Adopsjonsforum om situasjonen i Etiopia, har jeg prøvd å bevare roen og tenke positivt. I dag var det over. Jeg ser ikke helt lyst på muligheten til å bli mamma til enda et barn og ser i det fjerne konturen av en familie på tre, ikke fire. Dog en lykkelig familie på tre, bare så det er sagt. For vi er så takknemmelige for Stella. For at vi fikk lov til å bli mammaen og pappaen hennes. Vil bare så gjerne oppleve det en gang til.

Antall utenlandsadopsjoner fra Etiopia har økt så mye de siste årene at myndighetene har mistet kontroll. Adopsjon har en trist og grumsete skyggeside som de nå ønsker å rydde opp i. Jeg forstår det og på sikt er det til barnas beste. Men grepene som tas nå, går direkte utover ungene. Færre saker skal passere rettssystemet hver dag og ventetiden forutses å øke drastisk. Det innebærer at transitthjemmene fylles opp av barn som skal adopteres ut av landet, i påvente av rettssak. Det igjen betyr at færre barn får plass i adopsjonsmølla og alternativet for mange av disse, er et liv på gata. I stedet for i en trygg armkrok til en mor eller far et sted i verden. Til syvende og sist blir man utrolig egoistisk i adopsjonsprosessen. Bare jeg får min unge liksom. Føler meg stygg når jeg tenker sånn, men jeg gjør det likevel. Litt nedstemt innlegg, dette. Snart skal jeg hente Stella i barnehagen og da forsvinner tungsinnet på et blunk. Det er umulig ikke å være glad og takknemmelig i hennes nærvær, og med smilet hennes kommer nok nytt håp om en fjerde- og minstemann i familien.

Wiiiii, det er jul!

2010-12-18T11:38:00.003Z

Julestemningen er i hus og det uten at vi har bakt ett eneste slag julekaker, ikke har vi vasket og børi ved, ikke har vi shoppa julegaver og ikke vet vi hva vi skal ha på oss av finklær. I stedet har vi vært på pakketur til Grand Canaria, vi har badet, lekt, kost, spist og sovet. Vi har sett Folk og røvere i Kardemomme by på Rogaland Teater mens Stella satt som et tent stearinlys i setet sitt. Vi har ventet i spenning på lille Noah og har endelig fått ønske ham velkommen til verden. Etter en travel høst har tid sammen vært etterlengtet. Jul blir det lell.

Julestemingen er likevel på plass og det i form av et spent og forventningsfullt lite ansikt. Stella hopper av glede hver gang vi skal åpne adventskalenderen, hun klapper i hendene når vi drikker melk fra høye stettglass og tenner adventslysene ved frokostbordet, hele kroppen dirrer når vi synger ”På låven sitter nissen” og hun holder nesten pusten når vi prater om julaften. På spørsmål om hva hun ønsker seg til jul, er svaret hotell. Da hun ble spurt hva hun tror jeg ønsker meg, sa hun lastebil. Tror hun har misforstått noe der. Nisse; hun mener omvendt!

Noen forberedelser må til og de gjør vi med glede. Vi skal pynte juletre, bake pepperkaker, kjøpe pinnekjøtt, pakke gaver, skrive julekort, ha juleverksted i Kongeparken, klemme og ønske god jul. På ønskelisten til Julenissen står tid sammen med familien høyt og at det i 2011 skal bli født en liten gutt eller jente som skal bli vår. Kanskje finnes du allerede. Vi venter på deg.

Julenisse; bring it on! Vi er klare!

"Stella er stor jente nå"

2010-10-09T11:22:00.001+01:00

For to uker siden ville Stella skifte fra sprinkelseng til stor seng. For som hun sa selv; ”Stella er stor jente nå”. Og dermed ryddet vi bort den hvite sprinkelsengen, tok et taust farvel med babytiden og redde opp den store sengen som stod klar til Stella. Hun sov en natt i stor seng. To netter. Tre netter. Og hun var så stolt, så stolt. Men så oppdaget hun at det var enkelt å komme på nattlige besøk til sin mor som lå bare noen meter unna i et annet soverom. Første gang fikk jeg sjokk. Langt inni søvnen følte jeg at noen så på meg og gløttet så vidt på øyet. Og riktignok, der stod Stella, ti centimeter fra ansiktet mitt, med en bamse under hver arm, og stirret. Stirret meg våken. Det gjentok seg mange netter. Uti andre uka stod hun på nytt ved sengen min. ”Stella vil se tv nå. Se Pingu.”. Herlighet! Etter noen nye nattlige maktkamper der jeg stort sett tapte og mistet mange timers søvn, fant jeg fram sprinkelsengen. Og da var det ikke lenger så viktig for store Stella å være fullt så stor. Hun klatret glad og fornøyd oppi sengen sin, krøllet seg til rette, trallet seg i søvn og våknet glad og fornøyd tretten timer senere. Så store Stella er fortsatt stor, men er tilbake i sprinkelsengen. Og jeg får sove igjen.

Til historien om ”Stella er stor jente nå”, hører det også til at hun har debutert ridende på hest på Jernaldergården og høytidelig og veslevoksent deklamert at hun skal slutte med bleie. Før hun tisset så mye i buksa at joggeskoene rant over.

Sjokoladeis

2010-09-19T09:39:00.004+01:00

”Sjokoladeis!” Hmm. Drømmer jeg?

”Mamma! Sjokoladeis!” Jeg ser på klokka på mobilen min. 06:57.

”Uhuuuuæææææ, sjokoladeis NÅ!”.

Jeg drømmer ikke. Det er bare Stella som har våknet til en ny dag.

2010-09-07T13:51:00.005+01:00

Jeg hører deg. Alltid hører jeg deg. Likevel tyter du konstant. Og gjentar ørten ganger. Det er jenta mi, det. Skravlebøtta. Jeg er så uendelig lykkelig når vi går hånd i hånd til butikken, når du skravler om stort og smått fra barnehagedagen din. Når du kikker på meg og begynner setningen med å si ”Vett du ka, mamma?”. Da svarer jeg alltid ”Nei, Stella, ka?”. Og så forteller du. Om Alistair og sykler og druer og pandaer. Øynene dine skinner av entusiasme og det smitter. Det kan umulig finnes en stoltere mor enn meg i hele verden. For en lykke å være mammaen din!

Sommerminner

2010-08-18T13:41:00.010+01:00

I natt regnet det i fem timer i strekk. Det føltes som om jeg var på telttur der jeg lå rett under det store takvinduet og hørte regnet slå mot ruta. Høsten kommer snart luskende med alt den har av vær å by på her på Vestlandet. Jeg liker høst. Liker mørke kvelder, stearinlys og mye vær. Voldsomt vær. Da er det ekstra godt å ha ferske sommerminner som frambringer den gode lukten av solkrem og størknet jordbæris på Stellas varme hud.

I sommer nådde en ny papirbunke med søknad om barn nummer to omsider Addis. Der blir den liggende lenge. Sikkert til sommeren om to år. Vi leker allerede med navn og tanker om tilværelsen som tobarnsforeldre. Med to små er det stopp. To er perfekt og akkurat passe.

Ferieliv

2010-08-02T22:04:00.001+01:00

Vet ikke om det er lurt at storfamilier tilbringer tre ferieuker sammen. En helg er greit. Helt smertefritt forløper ikke felles ferie i vår familie i hvertfall. Innimellom et virvar av meninger og misforståelser og ønsker i ørten retninger, deler vi likevel gode stunder sammen. Stunder som blir gode minner. Minner om sommeren i Nova Scotia, der vi hilste på svigerfars familie for aller første gang, der Stella pratet mer enn noen gang før, der vi overnattet i et trailerhjem fullt av porselensdukker (når jeg skriver fullt, mener jeg virkelig fullt). Der vi rullet rundt i gresset og jeg blåste på magen til Stella mens hun lo den trillende latteren sin, der hun vekket meg om morgenen med å ta ansiktet mitt mellom hendene sine, kysset meg på munnen og sa "Vet du ka, mamma? Det er sol ute!".

Sommer på Sørlandet

2010-07-19T11:51:00.008+01:00

I morgen skal Stella til 2 års kontroll på helsestasjonen. Med innkallingen fulgte et skjema for barnets språkutvikling. Vi skal skrive ned de tre lengste setningene Stella kan si. Jeg kom ikke på noen. Det går stort sett i smellende ordre à la: ”Mer!”, ”Mamma, kom!”, ”Sett deg ned på rumpa!” og ”Sjokolade!”. I øs pøs sommerregn benket vi oss til i sofaen og satte på Pippi på rømmen. Uti filmen sier plutselig Stella at ”Tommy og Annika må kjøpe nye klær på butikken”. Og riktignok, ei ku har jafset i seg alle klærne mens Tommy og Annika badet og vips; så fikk jeg min første av tre setninger til skjemaet.

Vi har akkurat tilbrakt en uke på Lindesnes, Trond, Stella, Gunnar, mamma og jeg. Kaos. Og herlig idyll. Takket være mormor. I Lyngdal ble Stella stolt eier av en lys rosa ukulele, Trond valgte grønn. De har spilt konserter, sunget, kranglet og applaudert. Og spist is. Masse is. De har klemt og kost og leid hverandre i hånden. Vi har vært i Dyreparken og på lekeplasser, de har hoppet på trampoliner, husket, rent på rutsjebane og sett på dyr. Gunnar og jeg tok oss i å kalle dem for ”ungene”. Trond på snart førti og Stella på to. 38 år i forskjell, men i samme verden. De kjæreste vi har.

Underfundige tanker på en flytur

2010-06-22T14:07:00.001+01:00

I går sa sidemannen på flyet fra Oslo til Stavanger at han skulle pakke hodet sitt inn i jakken sin hvis han skjønte at vi kom til å styrte. Ja vel, tenkte jeg. Ja, det er jo ikke dumt, sa jeg høyt til svar. Og ble sittende og tenke. Så for meg at jeg ble funnet i et flyvrak med hettegenseren som en turban rundt hodet. Sikkert mye rart man kan finne på når flyet du sitter i er på full fart mot bakken. Å knytte jakken min rundt hodet er ikke en av den.

Via speilet rakk jeg å oppfatte hva som kom til å skje da jeg ble kjørt inn i bakfra i 90 km/t i kø på motorveien. Først tenkte jeg at jeg var glad Stella ikke var med i bilen. Andre tanken var en kjapp vurdering av hvorvidt jeg skulle innta flykrasjstilling med hodet mellom beina. Slo det fra meg da jeg så for meg at jeg ble funnet med hodet mellom beina i en sammentrykt bil. Så smalt det. Og det gikk greit.

En jakke fra eller til rundt hodet i et flykrasj utgjør nok liten forskjell, men jeg fikk en interessant flytur.

2010-05-31T13:57:00.005+01:00

Siste dagen i mai. Solen skinner og Stella og jeg inntar frokosten iført solbriller. Hun har lyst til å bytte solbriller, så hun får mine store, grønne og jeg hennes små, lilla med blomster på. Midtveis gjennom skorpen ryker den ene stangen på brillene mine (nå Stella sine). Hun ser helt sjokkert ut og proklamerer høyt og tydelig at brillene til mamma er ”ølelagt”. Blikket hennes flakker og hun virker litt bekymret for at jeg skal bli sint. Da klapper hun meg på låret og sier ”Vent her, mamma. Panda fikser.” Hun løper inn i stuen og overrekker de ødelagte solbrillene til den mekaniske, røytende og litt skumle pandaen. Hun forlanger sine egne solbriller tilbake, vi spiser ferdig og kler på oss for å gå i barnehagen. Da vi låser døren overhører jeg henne si til pandaen som sitter hjelpeløs med brillene i det hårete fanget; ”Panda fikse briller for mamma, sant, ja?”. Gleder meg til å komme hjem til muligens ferdig fikset solbriller slik at jeg kan nyte resten av denne maidagen i solen.

Apropos kjoleengler

2010-05-16T17:56:00.003+01:00

På underfundig vis, ved et tilfeldig møte på Metro Lekeland i dag, ble jeg kjent med nok av en av disse fantastiske kjoleenglene som svever rundt meg. Og vips så var Stellas 17.mai-kjole på plass.

Se mer av min nyoppdagede kjoleengels arbeider her: www.shamu.no

Kjoleengler og andre engler

2010-05-06T15:36:00.001+01:00

Jeg har funnet kjoleengelen min. Katrine lager fine kjoler. Hun måler og syr. Jeg er takknemmelig for at det finnes engler av alle slag og at akkurat denne dukket opp i min vei. Når lommeboken er litt slunken, håret burde vært tatt hånd om av frisør og kroppen blekfet, da finnes det ingenting mer fornuftig enn å designe sin egen kjole og overlate resten av jobben til Katrine. Vel anvendte penger som du egentlig ikke har. Se http://www.katfot.no/.

Et øyeblikk frihet

2010-04-29T08:21:00.001+01:00

Noen ganger treffer film som en knyttneve midt i fleisen. Film kan etterlate blåøye. Film som gjør så vondt å se at du helst vil unnslippe resten av filmen, men som spikrer deg fast i stolen og tvinger deg til å se den ferdig. Film med øyeblikk av hjertevarme og humor som gir deg et pusterom og tid til å stålsette deg for mer smerte. Så kommer den igjen. Knyttneven. Et øyeblikk frihet er en sånn film. Så god, så morsom, så vond, så varm, så tung. Se den.

Så var det på 'an igjen!

2010-04-26T13:13:00.006+01:00

Sosialrapport nummer II ble underskrevet i dag. Den samme gode kriblende magefølelsen som jeg kjente i 2006, er tilbake. Stella på 2 år skal etter hvert bli storesøster. Vår nye lille knert er neppe født ennå, men allerede så ønsket og etterlengtet. Aldri vil barn nummer to få den samme roen som Stella har fått, men nummer to får forhåpentligvis noe annet. Noe mer. To trygge foreldre som har skjønt at barn kan overleve uten bleieskift og mat hver annen time. Like mye kjærlighet og beundring som Stella får. En stabeis av en skjønn storesøster som neppe deler lekene med det første, men som er raus på klem og kos. Besteforeldre som forguder storesøsteren og som gleder seg til det nye familiemedlemmet kommer. En engasjert og entusiastisk tante. Søskenbarn og små venner i hele Norge. Du er ønsket og velkommen, lille du.

Dessverre skal du først få en start på livet som etter hvert vil føre deg til oss. Det er rart å tenke på at vi bygger vår familielykke på din uforskyldte skjebne. Jeg skulle gjerne beskyttet og passet på deg fra ditt aller første pust ute i verden, men i mellomtiden er vi her og venter på deg. Du er ønsket og velkommen, lille du.

Det er jul

2009-12-21T10:20:00.000Z

Appelsin, kanel, nellik og kongerøkelse. Duften av jul. Store skinnende øyne som lurer på hvorfor vi henger baller på juletreet og som forundres over manglende sprettevne når ballene lirkes av treet og kastet i gulvet. Tusen knas. Ute ligger snøen som en myk dundyne over gatene. Små bein kledd i tykke lag med klær. Stamper seg framover og stuper overende i snøen gang på gang. Litt kort lunte og vårt lille fyrverkeri eksploderer i vekselvis glede og oppgitthet. Det er jul.

1 års jubileum

2009-12-06T09:51:00.001Z

Andre søndag i advent og dagen for vår personlige nyttårsfeiring. For 365 dager siden landet vi på Sola med vår dyrbare lille julegave. Vi legger et alldeles fantastisk år bak oss og ser fram til et nytt år sammen med Stella.

2009-11-27T13:28:00.003Z

Jeg blir glassaktig i blikket og tussete i tankene når jeg tenker et år tilbake i tid. Da satt Gunnar og jeg i en varm hage utenfor Yeka i Addis med et åtte måneder gammelt vidunder på fanget. Den fineste jenta i verden var akkurat blitt vår og vi hadde akkurat blitt hennes. Fortsatt kjente vi ikke hverandre, selv om jeg trodde det. Eller ville tro det. Men vi var ikke i nærheten. Det vet jeg nå. Stella var en myk herlig kropp som krøllet seg perfekt inntil min og det føltes som om livet var akkurat slik det er ment å være. Jeg elsket den jenta fra første stund. Et år senere elsker jeg Stella mer enn jeg trodde var mulig, jeg elsker å være mammaen hennes og jeg elsker å elske pappaen hennes.

2009-11-16T09:45:00.015Z

Det er lenge siden jeg har skrevet her. Dagene flyr, klisjéaktig nok. Etter fire flotte uker i Thailand smalt hverdagen rett i fleisen på oss med slutt på permisjon og oppstart i barnehage. En ny hverdag, ikke et hakk dårligere enn den gamle, bare annerledes. Mandag 12.oktober begynte Stella i Solvang barnehage. Base Rudlå, gruppe Vikingane. Innkjøringen har gått over all forventning og hun ser ut til å tilpasse seg livet med matboks helt utmerket. Lille jenta vår er 19 måneder og hun forandrer seg så fort. Det føles som om livet står på fast forward og jeg henger på så godt jeg kan. For en stund tilbake, mens Stella lå i sengen sin og sov, lovet jeg henne hviskende at jeg aldri noen gang skal ha det for travelt til masse kos. Fram til nå har jeg klart å holde det. Vi koser hele dagen lang. Fra vi henter henne inn i sengen vår om morgenen, til morgenstellet på badet, frokosten, en felles og kaotisk middagslaging, lekestund på ettermiddagen, foran barne-tv, ved kveldsstellet og ikke minst nattakosen. Den lille kroppen hennes som en ball i fanget, små fingrer tvinnet inn i håret mitt og varm pust mot brystet. Det er sånne ganger jeg vil trykke på pauseknappen, fryse øyeblikket og la det vare evig. Men ingenting varer evig, særlig ikke tålmodigheten til en jente som har mye og utforske. Kosestundene våre skal jeg vokte som gull og samle meg steinrik på, sånn at jeg en dag om 20 år bare kan lukke øynene og minnes nøyaktig hvor godt det er å ha jenta mi så nær.

2009-09-21T01:43:00.005+01:00

Over en uke har gått av ferien vår og den uka har vært fylt av litt av hvert. Flyturen til Bangkok gikk greit. Vi hadde fått babykurv til Stella. Problemet er bare at Stella ikke er baby lenger. Hun veier riktignok mindre enn 11 kg som er maksimum tillatte vekt, men hun er minst 10 cm for lang for kurven. Med hodet i en fullstendig unaturlig brekk og med beina hengende over kanten, sov hun likevel det meste av turen. Vel framme i Bangkok begynte trøbbelet. Stella ble slått ut av varmen og var helt døgnvill. Det resulterte i tre dager på store kjøpesentre med aircondition og tre netter som var helt texas. Hadde Thai Airways rulllet inn et fly i resepsjonen og spurt om jeg ville være med hjem, hadde jeg tatt med meg Stella og satt meg først i flyet. På tirsdag pakket vi pikkpakket og kom oss på fly til Koh Samui. Etter en kort kjøretur med bil fra flyplassen til fergekaien på Koh Samui, fikk Stella endelig sette beina i vann. Formkurven gikk fra minus tre til pluss tretten som et skudd. Hun fikk plasket litt rundt før vi tok båten videre til Thong Nai Pan Noi nordøst på Koh Phangan. Etter en god dag med bading sluttet Stella å spise og drikke. Med etparogtredve varmegrader dalte form og humør fort. Til tross for en trillion kreative forsøk på å få åpnet munnen hennes, måtte vi gi tapt. Hun nektet til og med og ta fluortabletten sin. Og til slutt kom det uunngåelige; magesjauen. Etter tre dager kjøpte vi dehydreringssalt og fikk på mirakuløst vis lurt det i henne. Betjeningen på en kafe ga henne peanøtter og om morgenen sjanglet rett bort til en flaske med eplejuice og sodavann og slukte denne før hun bikket over i sengen igjen. Og så var Stella frisk. Nå har vi fine dager sammen, alle tre. Stella er et populært innslag på stranden og hun forsvinner ofte avgårde på armen til noen i nærheten. Faktisk så tror jeg ikke så mye oppmerksomhet er sunt for egoet hennes, men hun stråler og ser ut til å nyte det. Vi bor på Phuwadee Resort & Spa midt på stranden. Morgenen begynner med frokost før vi plasker rundt i vannet som neppe kan kalles spesielt avkjølende (ca 30 grader). Rundt 12 sover Stella et par timer og da bikker som regel vi også over. Faktisk et nokså utmattende liv å utholde sol og 33 varmegrader. Når Stella kvikner til, spiser vi lunsj og bader igjen. Etterpå dusjer vi og spiser middag og springer etter Stella for å holde henne unna alle hundene, sørge for at hun ikke hopper med hodet først i vannet eller stikker tungen ned i froskedammen rett ved bungalowen. Når hun til slutt sovner rundt klokka åtte, sitter vi utenfor bungalowen med en Chang og hører gresshoppene summe. Mmm, ferie!

Hos fotografen

2009-08-27T20:18:00.001+01:00

2009-08-17T20:00:00.008+01:00

En mandag kveld i juli mens vi var på ferie i Danmark, ringte fastlegen min. To uker tidligere hadde vi tatt rutinemessige blodprøver av Stella. Hun fortalte at det var noe galt og at det kunne være alvorlig. Dermed gikk jeg rett i knestående, bokstavelig talt, mens Gunnar stod ved siden av og lurte på hva i alle dager som foregikk. Absurde tanker som at dette går jo ikke an, Stella er jo adoptert, føk gjennom hodet mitt. Som om hun kom med en garantert-frisk-resten-av-livet-merkelapp på seg. Der og da kjente jeg at jeg var mamma med hud og hår. Jeg kunne gnagd av meg høyrehånden for å spole tiden tilbake og la beskjeden fra legen være usagt. Ungene var i seng og vi var så heldige at vi hadde verdens beste reiseselskap sammen med oss som stille og rolig bare satte seg ned i sofaen, tente stearinlys og fant fram whiskyflasken. Dermed kunne vi gjenfinne et snev av sinnsro. Jeg vekslet mellom å se for meg all verdens forferdeligheter (klarer ikke en gang å sette ord på dem her) til å si til meg selv at det umulig kunne være så galt. Stella er en vandrende bombe som eksploderer av energi tusen ganger om dagen. Selv om vi tenkte godt etter kunne vi ikke komme på en bitteliten ting som indikerte at hun kunne være syk. Da klokka var tre om natten kunne jeg puste tilnærmet normalt igjen, godt hjulpet av litt whisky og perfekt selskap. I dagslys ser alt mye lysere ut og denne tirsdags morgenen var intet unntak. Det ble tatt en del telefoner og etter mye fram og tilbake ble det besluttet i samråd med legene at vi kunne fortsette ferien. Et blikk på en ferievill Stella gjorde at vi tvang fram feriefølelsen igjen med vissheten om hva som ventet da vi kom hjem. Og det skal sies; vi hadde en fantastisk flott ferie!

Mandagen etter møtte vi på avdeling 4d. Undersøkelsen ble utført og prøver tatt. Dermed gjenstod venting. En lang og stille ventetid. Etter en adopsjonsprosess skulle man tro at vi var eksperter på lang og taus ventetid, men dette var annerledes. Det gikk ikke an å tenke en eneste tanke uten at frykten om at Stella kanskje var syk, fulgte parallelt med. Så var resultatene klare. Stella var på tur med tante Helene. Inn på pårørenderommet på barneavdelingen. En sykepleier serverte tørre småkjeks og kaffe mens legene konfererte med leger på Ullevål. Der og da bestemte jeg meg for at vi skulle klare det uansett hva som måtte komme. Etter en halvtime kom legen inn og satte seg rolig ned. Hun sa at det var sjelden de så slike prøveresultater og at de derfor hadde liten erfaring med dette. De kunne avkrefte at det var noe alvorlig. Tilstanden kunne faktisk skyldes en kraftig vekstperiode. Nye prøver skal tas om 4 til 6 måneder. Jeg kjørte hjem og sov i to timer.

1 år siden

2009-07-17T12:35:00.010+01:00

17.juli 2008. Det var en torsdag. Oldefar og jeg spiste stekt fisk på kjøkkenet. Telefonen ringte. Jeg gadd ikke svare, tenkte at det sikkert var jobb og spiste videre. Telefonen ringte på nytt. Litt motvillig gikk jeg for å sjekke. ”Adopsjonsforum” stod det på displayet. Verden stoppet. Det eksploderte inni hodet mitt. Litt redd for at Gro bare trengte noen papirer eller noe sånn. Samtidig kjente jeg med hele meg at dette var dagen, nå skulle jeg bli mamma. Prøvde å ringe tilbake, men fikk beskjed om at Gro satt opptatt i telefonen. Deretter ringte jeg tusen ganger til pappa sin mobiltelefon, men fikk bare opptattlyd. Så svarte han. Fortell, fortell, fortell! hylte jeg. Ei jente, født i april. Med skjelvende fingre regnet jeg ut hvor mange måneder du var og kom ikke lenger enn til tre. Et bitte lite nurk! Både pappa og jeg gråt og lo og så helt sikkert spik spenna sprø ut. Oldfefar sank ned i godstolen på stua med et litt forvirret, men utrolig stolt ansiktsuttrykk. En rørt og glad nybakt oldefar. Midt oppi alt ringte mormor. Hun forstod at noe var skjedd. Noe av den gode sorten. Det gikk neppe mer enn 5 minutter før hun kom opp trappa til oldefar. Hun var blitt mormor og tårene rant. Like etter parkerte pappa bilen utenfor huset til oldefar. Jeg sprang ut på strømpene. Vi klemte og lo og grein igjen og kikket på papirene. Det første bildet av deg. Herlighet! Der var du jo. Jenta vår. Store uttrykksfulle øyne. Det var deg vi hadde ventet så på. Akkurat deg og bare deg. Helt perfekt og helt korrekt.

Et år har gått. Først fullt av en pinefull lang ventetid på å få reise og hente deg og deretter fullt av pur lykke over å være mamma til den mest fantastiske lille personen på jord. Så fort dette året har gått. Egentlig så altfor fort. Men for et år, for et liv og for en lykke!

Endelig sommer og ferie!

2009-06-30T21:23:00.014+01:00

Innspurten før sommerferien ble travel med foreldremøte i barnehagen, skaffe seg sånn omtrentelig oversikt over arbeidsoppgaver og uleste eposter, og ikke minst pakke. Vi som alltid har kastet klærne våre i en sekk idet vi låser døra og skrur på alarmen, måtte nå bruke flere dager på å pakke. Årsaken er innlysende; Stella. Vi kom oss avgårde fredag morgen og hadde en overraskende fin kjøretur til Nordgulen. Overraskende fordi Stella som vanligvis ikke har den lengste lunta, nå ser ut til å være i feriemodus og har innfunnet seg med flere timers kjøreturer. Vi tilbrakte 3 dager midt i sommeridyllen med fantastiske mennesker og både små og store gleder seg allerede til neste sommer. Et urørt paradis midt blant fjell og fjorder.

I går dro vi med Fjordline fra Bergen til Hirthals. Alt annet enn paradis... Stella hadde det travelt med ballrom, tryllekunstnershow, røde pølser og en trillion skrikende og klissete unger. Gunnar og jeg kikket lengselsfullt på klokka og så fram til leggetid. Da Stella sovnet pladask halv åtte, var planen at vi voksne skulle dele en flaske vin og slappe av med en film på laptopen. En halvtime senere lå vi strekk ut og våknet ikke før kl 7 i morges. Altså en meget uthvilt familie som nå er på plass på Scandic hotel i Roskilde. Det er 26 grader og fint vær og sånn er det meldt utover uka. Gunnar er i rødvinen med vennegjengen i teltleiren, Stella sover og jeg sitter her med den bærbare. I morgen er det min kveld og på torsdag debuterer altså Stella på Roskilde-festivalen. Dette kan bli spennende!

Skjønne tær i varm sand, sommeren er her!

2009-05-26T09:01:00.002+01:00

Hipp hurra!

2009-05-18T18:33:00.008+01:00

Stellas første 17.mai-feiring er unnagjort med brask og bram! Hun hadde øvd på 17.mai-fløyten i forkant og blåste seg glad og fornøyd gjennom dagen før hun avsluttet på trommer med sin gode venn, Lester. Hun måtte til rens i badekaret etter en nøysom innsmøring av hud og hår med vaniljeis. De små krøllene var helt stive og ansiktet glinset av størknet is.

Siden sist har hun forresten fått barnehageplass i Solvang barnehage som ligger tre hus unna vårt. Utrolig praktisk og greit, men jeg synes det er altfor tidlig å forsone seg med tanken på at hun skal begynne i barnehage ennå. Jeg er blitt ei så sippete hønemor at det neppe er bra for hverken mor eller datter, men jeg er samtidig blitt innmari flink til å se det fornuftige gjennom det følelsesladete. Så fortsatt framstår jeg til en viss grad som en kontrollert og vel bevart mor.

2009-05-07T11:22:00.006+01:00

Jeg hadde skjønt det lenge. Gunnar hadde nevnt det ved flere anledninger allerede. Men jeg lukket ørene og gjorde som ingenting. Ved forrige kontroll ga helsesøster oss uoppfordret tips for en myk overgang, men jeg lot det bare gli tvers gjennom hodet. Jeg var jo ikke klar! Men så slapp jeg likevel ikke unna lenger. Fredag i forrige uke var dagen her. Dagen da Stella skulle sove på eget rom. Vi kom hjem fra Lofoten og helsesøster hadde sagt at det var lurt å foreta rombytte en gang der vi kom hjem etter å ha vært bortreist. Det tipset hadde tydeligvis Gunnar tenkt å benytte. Jeg protesterte høylytt under dekke av å forkludre hele tilknytningsprosessen, men jeg visste vel at det ikke var hele sannheten. Det var jeg som hadde behov for å ha Stella i nærheten, høre pusten hennes, legge dynen over henne igjen etter sovende rytmisk sportsgymnastikk, kunne stikke hånden min oppi sengen og kjenne varmen fra den lille kroppen. Jeg gråt faktisk litt og Gunnar tørket tårene mine og sa at vi i hvert fall skulle gi det en sjanse et par netter. Så vi bar sengen hennes inn på barnerommet mens jeg tappert måtte innse at den altfor korte, men fantastiske og intense babytiden var i ferd med å gli over i en ny fase. Kvelden kom og Stella sovnet i sengen sin på nytt rom uten problemer. Jeg var sikker på at jeg kom til å ligge på nåler hele natten og bekymre meg for Stellas reaksjon om hun våknet og ikke fant oss der. Jeg sovnet i 23-tiden og våknet rundt kl 7 lørdag morgen. Hadde ikke vært våken en eneste gang. Snudde meg litt forfjamset rundt til Gunnar og lurte på om jeg hadde gått glipp av noe. Jada, han hadde vært våken fire ganger sammen med Stella. Så mye for alle bekymringene mine.

Nå skal det sies at etter et par urolige netter, sover Stella hele natten og våkner ved 7-tiden, glad og uthvilt. Så kanskje var det best for oss alle tre at vi innviet rommet hennes. Jeg sover som et lite barn hele natten gjennom for første gang siden jeg ble mamma og kjenner at det gjør godt. Jeg vet at det skal komme mange større og mer sentimentale overganger i årene framover, men rombytte var likevel vemodig nok.

Ferie i Lofoten

2009-04-26T18:51:00.004+01:00

2009-04-15T14:00:00.004+01:00

1 års kontroll 14.april: 8 tenner, 9,2 kg, 72,5 cm, vaksinert uten en tåre og frisk som en fisk!

Snart bursdagsfeiring

2009-04-01T13:53:00.011+01:00

Hva skal man med eget hjemmeunderholdningssystem når vi har vår egen Stella? For det første kan jeg ikke huske sist jeg holdt meg våken gjennom en hel film. Jeg elsker smale filmer, gjerne med handling fra Usbekistan eller Angola, men nå fortoner de seg som helt umulige å komme seg gjennom i ett jafs. Slumring på sofaen er mer fristende. Stella ligger hver natt til opplading og etter at startskuddet har gått mellom 6 og 7 om morgenen, står hun for det meste av underholdningen i vår nye hverdag. Det begynner med morgenstellet. Bleieskift finner hun helt unødvendig og hun spreller som en spastisk ål i armene våre. Frokosten kan det faktisk hende at hun finner akseptabel, men ikke sjelden spytter hun den like godt ut igjen. Greit nok, for jeg tenker at inntak av mat regulerer seg selv og hun lider i hvert fall ikke av undervekt eller mangel på energi. Så følger et par timer med leking, lesing, detting, snubling, grining, kos og nok et kamplignende bleieskift før hun får melk. Da himler hun med øynene og slukner som regel fort. Hun sover et par timer enten i vogn eller i sengen sin, noe som er som intensivkur for sprø og slitne hårtjafser (les: mor). Så går startskuddet på nytt. Resten av dagen består av en lang rekke av kaotiske måltider, nye slag om reine bleier, masse kos, ramling, uhell, smell, pang, hyl og skrik og enda litt mer kos. I det hele tatt koser vi masse. Hun er glad i å klemme og kysse. I går satt hun i armene mine og kysset meg på munnen og plutselig føltes det som om overleppen min forsvant inn i en støvsuger. Før jeg ante ordet av det, hadde hun satt tennene på innsiden av overleppen min. Ikke spør hvordan hun fikk det til. Resultatet er i hvert fall en hoven verandaleppe.

På søndag blir Stella 1 år. Hun har 7 tenner (4 oppe og 3 nede), hun går (og går og går og går og går…), har en imponerende sorteringsevne i munnen for å skille ut uønskede klumper i maten som kommer som prosjektil ut igjen, hun setter sammen Lego-klosser, nyter oppmerksomhet og vet å sjarmere seg til mer, er viljesterk, elsker myke bamser og digger musikk. Hun bruker fortsatt 74 i klær, men nærmer seg 80.

Konklusjonen nå som Stella blir 1 år, er at maken til eget hjemmeunderholdningssystem som Stella, har vi aldri noensinne hatt. Hun holder oss våkne og skjerpet og intenst til stede i vår egen hverdag. Hun er et par-og-sytti-centimeter pur glede og utfordringer. Jeg er blottet for ord som beskriver alt jeg har av følelser for Stella, men dere som selv er mammaer og pappaer vet hva jeg mener. Jeg simpelthen forguder min lille datter og kjenner en dyp, dyp takknemmelighet for at nettopp vi skulle få hverandre. For en perfekt match (takk, Wolde)!

Gratulerer med dagen, skjønne jenta mi!

Er det rart jeg er forelsket - i begge?!

2009-03-02T19:32:00.012Z

Snart 3 måneder siden familien gikk fra to til tre og livet blir aldri mer det samme. Noe større enn dette finnes ikke. Hverdagen suser unna og vi har etterhvert funnet rutiner og en rytme som funker for alle tre. Stella har gått sine første skritt og hun sier pappa og baby. Hun er ikke i nærheten av å uttale noe som ligner mamma. Siden desember har hun vokst 2 centimeter og lagt på seg 2 kilo, hun er nå 70 cm og veier 9 kg. Som flere andre familiemedlemmer vokser hun altså mer i bredden enn i lengden.

Foreløpig har hun ikke tilbrakt netter utenfor vårt eget hus, men nå setter vi straks i gang med økt reiseaktivitet. Startskuddet går 4.april til besteforeldrene på Toten og feiring av 1-årsdagen. Deretter skal vi til Svolvær på kombinert rorbuferie og jobbing på NTW. I juni reiser vi først til London og deretter venter Danmark. Stella skal innvies i det magiske festivallivet, selv om det selvsagt blir light-versjonen. Vi skal på Roskilde og har booket familierom på det nærmeste hotellet. Snart skal vi begynne og øve på å bruke øreklokker, noe som garantert blir møtt med store protester. Etter Roskilde slår vi oss sammen med våre beste venner for en ukes familievennlig ferie på Vest-Jylland.

Navnefesten vel overstått

2009-02-15T20:18:00.012Z

Du vesle ungen vår

den myke, skjønne kroppen din

med søte, små klær på

og foten din med bitte små tær på

og hånden din og armen din

og fargen din og varmen din

som et kjempemessig hav

vi kan øse lykke av.

Uten kamp og uten slag

skal vi gi slipp på deg en dag.

Hvor vår du er, allikevel,

du skal bli stor og helt deg selv.

Nå kan vi bare pleie deg

og elske deg og leie deg

og leke med og ta på deg

og være bunnløst glad i deg.

Den første vårsola varmer faktisk

2009-02-09T17:30:00.001Z

Stellas første vinterdag

2009-02-08T19:32:00.006Z

Det er sjelden vi har kombinasjonen 2 minusgrader, snø, blå himmel og sol i Stavanger. Men i dag var en sånn dag. Og for en dag! Nå i begynnelsen er det en første gang for alt og i dag har hun rent på akebrett for første gang og innviet bæremeisen. Under aketuren foretrakk hun ikke en mine, så det er umulig å si hva hun egentlig syntes om det, men i bæremeisen var hun konge på haugen. Eller dronning. Til slutt sovnet hun og hang og slang med hodet mens hun siklet i håret mitt og snorket meg inn i øret. For en lykke å gå gjennom kram snø i skogen mens solen varmer og min lille datter lager deilige, rare lyder mens hun sover seg gjennom den siste timen av turen. Jeg er jammen heldig. Vi er heldige. Med røde kinn sluknet hun utmattet i sengen sin i kveld.

Stella har hatt to travle uker. Den fjerde tannen er på plass, hun har begynt å reise seg selv og hun går alene med Brio-trillen sin. På tirsdager går vi på musikkgruppe for barn mellom 6-12 måneder og på torsdager går hun på mor-og-barn-trim med pappaen sin. Både pappaen og Stella er forholdsvis eksotiske i akkurat den treningstimen. Det er en sann fryd å oppdage stadig nye sider ved den lille, ville jentungen som stort sett er sprellende fornøyd fra morgen til kveld.

Såååå stor er Stella!

2009-01-28T13:45:00.005Z

69 centimeter og 8,3 kilo og stadig mer energisk, sta og viljesterk.

Lille store Stella

2009-01-11T10:11:00.006Z

En pust i bakken, korte stunder av ro. Stella hviler formiddagsluren sin. Ute er det storm og vått og grått. Hun er blitt 9 måneder, har fått tre tenner på bare en måned, først en nede, så en oppe og deretter en til nede. Nå gliser hun med små, litt skjeve hvite riskorn godt synlige i verdens skjønneste munn. I desember kunne hun ikke sitte ordentlig oppreist i tripptrapp-stolen sin og hun kunne enda mindre sitte alene på gulvet. Hun var stille og rolig og rullet ikke langt avgårde. Nå er hun som en bablende propell som gjør hver krok i huset utrygg. Hun setter seg effektivt opp i sittende stilling og prøver etter beste evne å reise seg opp på to skjelvende bein. Hun drikker vann fra kopp istedetfor flaske og klarer å spise brødbiter med leverpostei. Selv er hun tydelig stolt og glad over alt nytt hun mestrer, og klapper begeistret i hendene når vi oppmuntrer og forteller hvor flink hun er. Hver kveld kl 1730 ser vi Drømmehagen på nrk3 til høylytte jubelrop fra minstemann. Hele kroppen dirrer av lykke når Upsy Daisy og Tomlingene spretter rundt på tv-skjermen og hun gjør sitt beste for å overdøve lyden med glade hyl og skrik. Til uka sender vi ut invitasjon til navnedag den 14.februar. Utrolig å tenke på at vi kom hjem med en liten baby for 5 uker siden og nå er jeg mamma til en drøm av en unge som er i ferd med å bli stor jente. Kjært og elsket barn har som kjent mange navn, men nå skal hun få sitt helt eget. Stella Christ Crawford, min fine, flinke datter.

Godt nytt år!

2009-01-01T21:06:00.009Z

2008 vil for alltid bli stående som et helt spesielt år for oss. Gunnar og jeg listet oss inn på soverommet ved midnatt for å hviske godt nytt år til jenta vår som sov seg gjennom alle rakettene. Så liten jeg føler meg når jeg står overfor livet så tandert som bare en liten sovende barnekropp kan representere det. Denne lille jenta er vårt ansvar og vi skal gjøre vårt ytterste for å gi henne et godt 2009.

Midt i julefeiringen faller bombene over Gaza og tankene mine går til alle de fortvilte foreldrene som ikke makter å beskytte barna sine. I Kongo er familier på flukt og på desperat jakt etter mat. I Zimbabwe vanskjøtter en gal Mugabe fortsatt hele sin befolkning. Og her sitter jeg og nyter mitt lille perfekte liv, i trygg avstand fra alt som er vondt og urettferdig, kun opptatt av hvor mange prosentpoeng renta settes ned med neste gang. Min egen lykke er så stor og andres ulykke så fjern. Det er nesten litt skamfullt å være menneske oppi all verdens galskap. Men det finnes håp. Bush er på vei ut og Obama er på vei inn. Norske leger trosser bomberegnet og redder liv i Gaza. Selv om Mugabe er imponerende seiglivet, må vel livet ebbe ut for ham også før eller siden. Det er lov å håpe. Nordmenn brukte mindre penger på raketter i år, det er også positivt.

Når jeg drukner i øynene til Stella og beundrer en-eneste-tann-gliset hennes, vet jeg at det er håp. Gleden og stoltheten i bestefar sine øyne når han sitter med oldebarnet sitt på fanget, minner meg på at det er fantastisk mye godt i verden. Jeg håper 2009 blir et år der forandringer skjer, der vi tør å sette nye spor, velge nye veier, stille spørsmål vi aldri har turd å stille tidligere, der vi åpner øynene og ser ting vi har valgt å ikke se før. Godt nytt år - måtte drømmer gå i oppfyllelse!

Betraktninger 3 uker etter hjemkomst

2008-12-26T06:52:00.006Z

Jeg sitter her i stua med laptopen mens en sprellende Stella ruller og pludrer rundt på gulvet. I vinduene skinner stearinlysene og pappa og "storebror" Trond er på kino. Jeg får ikke beskrevet hvor fullkomment livet føles akkurat nå. Det går ikke an å beskrive det aller, aller beste og største i verden. Kan nesten ikke tro at det er vår lille datter jeg ser smile hver morgen eller stryker over håret og hvisker godnatt til om kvelden. Jeg ligger i mørket i sengen min om natta og hører Stellas små snork bare en halv meter unna meg. Vi sloss hver gang vi skal skifte bleie, for hun vil ligge på magen mens jeg synes det er mer praktisk å ha henne på ryggen, men hun er ikke særlig mottakelig for sunn fornuft. I morgen er det 3 uker siden vi kom hjem fra Addis og samtidig har hun allerede vært med oss alltid. Det hele er så riktig, så stort, så komplett og så fullstendig. Og det beste av alt; Stella er helt sin egen lille person, med meninger om mangt og klare oppfatninger av hva som er gøy og hva som ikke er fullt så gøy. For en opplevelse det er å bli stadig mer kjent med en sånn lita jente så proppfull av seg selv!

Endelig!

2008-12-08T17:00:00.000Z

Stella, here we come!

2008-11-17T19:21:00.004Z

Kjære lille jenta vår.

Du vet ingenting om at det om få dager kommer et spenna gærent foreldrepar som skal elske deg opp og ned og hele veien rundt resten av livet. Vi har lengtet sånn etter deg og er helt tussete etter å holde deg, se på deg, lukte deg, høre deg og bli kjent med deg. Jeg kan love at vi skal gjøre vårt beste som mammaen og pappaen din. En dag forstår du kanskje selv at det er innmari nifst å bli foreldre, men jeg har heller aldri opplevd noe så stort og fantastisk. Ville ikke vært foruten en av disse følelsene som vrir seg i meg, for det er totalen som gjør dette så ufattelig altoppslukende.

Om under 3 uker er vi hjemme som en familie på tre. Du skal sove i sengen din bare en halv meter fra senga vår, du skal bade i badekaret, få ny bleie på stellebordet, du skal spise maten din i tripptrappstolen på kjøkkenet og vi skal gå tur mens du sitter i barnevognen som nå står tom under trappen vår. Trond skal feire jul med oss og han kommer til å bli den rareste, stolteste og snilleste storebroren i verden. Sekken din står ferdig pakket i gangen, full av alt du måtte trenge i ukene framover. Jeg gruer meg litt for å ta deg med på flyet, bort fra Debab, vekk fra Etiopia og fra alt du har kjent og nært så langt i livet. Jeg skal nok grine mange tårer i tiden framover, og noen skal vi gråte sammen. It's the end of the world as we know it og dette har vi jammen ventet lenge på! Ses snart, kjæreste Stella!

Kyss og klem fra mamma

I gang med pakking

2008-11-11T10:08:00.004Z

Dette har foreløpig fått plass i sekken til Stella:

Bodyer med korte og lange armer (en haug)
Kjoler, bukser, gensere og topper
2 pakker bleier 5-8 kg (tilsammen 66 stk) - hun veier nå 6,6 kg
Flasker, smokker og smekker
Strømper og strømpebukser
Solhatt og lue
2 helsepledd
Engangskluter og våtservietter
Noen småleker som rangle osv.
1 fleecedress (med tanke på hjemkomsten)
Små søte hårklemmer :-) - må ha det, bare må ha det!
Et laken til barneseng (bare sånn i tilfelle...)
Såpe, shampo, krem og zinksalve
Universalpropp
Badedrakt - hihi!

I tillegg kommer trille og bæresele. Hvordan i alle dager vet vi hva vi skal pakke?!

Hverdagslige påminnelser

2008-11-01T09:50:00.005Z

Fra drøm til virkelighet

2008-10-26T18:44:00.007Z

Vårt livs drøm og eventyr er i ferd med å bli virkelig. Sakte, men sikkert faller alle planer på plass og hjernen er i ferd med å innse at dette skjer faktisk. Det skjer i virkeligheten! Vår lille datter befinner seg på Debab og om 4 uker er vi hos henne. De siste dagene har jeg kjent en ydmykhet og takknemmelighet for at vi får lov til å bli foreldre på denne måten. Jeg har ikke ord for å beskrive hvordan jeg har det nå. Det har vært en lang vei til her vi er i dag, og det har til tider vært både tungt og litt ensomt. Jeg har nok ikke vært flink til å la folk rundt oss dele ventetiden med oss, og mye frustrasjon har vært tatt ut innenfor husets fire vegger. Ikke før vi fikk beskjed om at saken hadde passert rettslig høring, turde jeg kjenne ordentlig etter og slippe løs alt av følelser. Jeg har neppe vært en oppmerksom kjæreste, søster, datter, barnebarn eller venninne den siste tiden, og det beklager jeg herved. Dere trengs - alltid!

Her er planene så langt for Etiopia-turen:

Ankommer Addis Ababa onsdag 19.november kl 2025.
Sjekker inn på Yeka Guesthouse der vi skal bo under hele oppholdet.
Flyr til Lalibela torsdag 20.november kl 1300.
Overnatter torsdag-lørdag på Tukul Village Hotel i Lalibela.
Lander i Addis igjen lørdag 22.november kl 1820. Vår siste kveld før to blir tre.
Søndag 23.november: Endelig! Vårt første møte med Stella!
Vi forlater Addis Ababa og Etiopia for denne gang fredag 5.desember kl 2245.
Lørdag 6.desember kl 1210 lander vi på Stavanger Lufthavn med tidenes beste julegave!

29 dager til avreise

2008-10-22T08:40:00.002+01:00

Billetter til Addis er i boks! Reiser 20.november med retur 5.desember. Gunnar og jeg skal 3 dager til Lalibela nord i landet før vi får møte Stella for første gang tirsdag 25.november. Lander på Sola lørdag 6.desember kl 1210. Tidenes julegave!

Alle disse praktiske gjøremålene og forberedelsene er ren luksus i forhold til siste måneders grubling og bekymringer.

Nybakte foreldre i hjertet OG på papiret

2008-10-21T10:39:00.001+01:00

Jippi!!!! 24.november reiser vi til jenta vår! Saken gikk rett gjennom retten og lykken er stor. Helt fullkommen blir den ikke før vi har Stella hos oss, men det er heldigvis ikke lenge til.

Mens vi venter...

2008-10-13T21:38:00.007+01:00

Jippi - rettsdato!

2008-10-02T21:39:00.005+01:00

I dag fikk vi dato for rettslig høring etter over 2 måneders fullstendig stillstand. Den 21.oktober blir den store dagen og forhåpentligvis går saken gjennom ved første forsøk. Deretter tar det 4-5 uker før vi sitter på flyet i retning Addis og lille Stella. Hun har blitt 6 måneder gammel og vokser seg stadig større og sterkere. Vi har heldigvis fått mange nye bilder og har dekorert kjøleskapsdøra med bildene. Hver gang jeg ser på Stella (sånn cirka hvert 15.minutt) føles det fullstendig uvirkelig. Snart er vi tre! Utrolig at en så lita og foreløpig ukjent unge føles så 100% riktig og ment for oss. Hun var vår på alle måter fra første minutt av tildelingstelefonen. Nå gjenstår bare det juridiske. Vi er optimister og sitter klar med kofferten i november.

2008-09-25T19:55:00.003+01:00

Det er dæven døtte snart oktober og årets etiopiske rettsferie er snart en saga blott! Måtte oktober bringe med seg godt nytt!

Stans i inntak av nye søkere til Etiopia

2008-09-17T22:28:00.002+01:00

I dag står det på adopsjonsforum.no at "grunnet et stort antall søkere med dokumenter i Etiopia samtidig med at ventetiden stadig blir lengre, ble det i dag bestemt å stanse inntak av nye søkere inntil videre. Vi vil se an situasjonen en periode før vi bestemmer hva som skal skje videre."

Det betyr muligens at Stella kanskje aldri får et søsken fra Etiopia, noe som vil være veldig trist. Jeg er så sjeleglad for at vi har kommet så langt i prosessen at vi snart kan hente henne hjem!

2008-09-06T08:11:00.006+01:00

Midt i en travel arbeidsdag i går, logget jeg meg inn på privatmailen og fant en ny e-post fra familien som er i Addis. Med vedlegg! Bilder! Og ganske riktig; de hadde sendt et nytt bilde av den lille jenta vår. Hun ligger på ryggen på gulvet i røde klær med en hvit koseklut. Øynene er fortsatt store, undrende og tankefulle. Lurer på hva hun tenker på. Jeg er så lei for at jeg ikke kan være der hos henne, passe på henne, beskytte og trøste. Skulle så inderlig gjerne krøpet inn i bildet, løftet henne opp fra gulvet og holdt henne inntil meg og aldri sluppet henne igjen.

Hun skulle bare visst hvilken karusell av gode og triste følelser hun har sendt mammaen og pappaen sin inn i. Håper hun en dag forstår hvor sterkt hun er ønsket, for det finnes ikke et eneste ord i verden som kan beskrive disse følelsene godt nok.

2008-09-02T19:59:00.002+01:00

Rapport fra familien som er i Addis: "Det jeg kan si om Stella, er at hun er kjempeblid og veldig søt. Hun holdt øyekontakten med meg lenge og grep fatt i fingeren min." Her velter glad-triste tårer fram. Det føles nesten som en voksen versjon av en intens kjærlighetssorg en hadde som fjortis og trodde man skulle være så heldig og aldri oppleve igjen... Tuuuut!

2008-09-02T16:45:00.004+01:00

Kl 7 i morges gikk startskuddet for oppussing av Stella sitt rom. Da ankom to arbeidere og hev seg i nedrivningen med liv og lyst. Nå er nye vinduer satt inn og stendere for isolasjon er oppe. Mens vi tidligere stort sett har tenkt på fargevalg og parkettyper, tenker vi nå plutselig på hva som er allergivennlig, på varme- og kuldeisolasjon og holdbare materialer. Om en ukes tid kan jeg nok klistre opp veggdyrene, henge opp uro, finne nye gardiner og legge alle de små plaggene på plass i skuffer og skap. Det begynner jammen å bli virkelig nå!

I dag er en annen familie på Debab for å hente sønnen sin. De har tatt med seg bamsen som vi kjøpte for over 2 år siden, for å gi til Stella. Kanskje ligger hun med den i armene sine akkurat nå. Håper de har kost masse med henne selvom de sikkert har mer enn nok med sin egen lille gutt. Jeg lengter så veldig etter å bli kjent med jenta vår! Måtte bare disse høstmånedene fly avgårde!

2008-08-25T08:08:00.006+01:00

Vi er 2 uker uti rettsferien og dagene snegler seg avgårde. Før forespørselen kom, levde jeg i den villfarelsen at det ikke kom til å bli så fælt å vente etter tildeling, bare jeg fikk vite hvem jeg ventet på. Kan ikke skjønne hva jeg tenkte på, for det føles 100 ganger verre nå, men samtidig 100 ganger bedre. Alt har blitt så forsterket, på godt og vondt.

Mens dagene går, rykker vi stadig nærmere Stella, dette lille etiopiske vidunderet som er nettopp målet og meningen med hele ventinga. Det er rart og fryktelig vondt å savne noen så intenst, attpåtil en liten skapning vi ikke engang vet helt hvem er, hvordan hun kjennes, hvordan hun lukter. Vi plager oss selv med tanker om hun er frisk og rask, om hun har det bra, om noen synger nattasanger, tørker tårene hennes og får henne til å hikste av latter. Det må vi jo bare tro og etter alle rapportene fra Debab, høres det ut som de tar godt vare på barna våre. Men gurimalla, som vi gleder oss til å kunne bysse henne i søvn, trøste, tørke snørr og tårer og grøt fra veggene, synge barnesanger, danse teite dansetrinn, rulle rundt på gulvet og slåss med lite samarbeidsvillige hårlokker.

Gal av lengsel

2008-08-07T14:06:00.014+01:00

Som Postgirobygget synger så fint:

"Gal av lengsel
Gal av å savne deg
Gal av å vente
og av å tenke på deg
Jeg blir gal av det å tenke på
at jeg bare tenker at jeg savner deg"

Men du verden, for en god følelse det er å tenke på og savne nettopp deg, Stellaen vår!

2008-08-05T21:27:00.003+01:00

Misforstå meg rett; vi svever fortsatt rundt på rosa skyer, men vi svever ikke fullt så høyt over jordskorpa lenger. Virkeligheten traff meg midt i fleisen i dag, hardt og brutalt. Midt oppi all lykkerusen har jeg naivt tenkt at disse siste månedene bare skulle fly avgårde. Men den hersens rettsferien...! Vi har havnet midt oppi den og må bare innse at vi ikke får en rettsdato å forholde oss til før rettsapparatet i Addis er operative igjen uti oktober en gang. Altså stor sannsynlighet for at denne julen blir feiret under etiopisk himmel, men uansett som en liten familie på tre. Kan ikke på nåværende punkt se at det går an å overleve til desember før vi får møte jenta vår, men dagene vil sikkert snegle seg avgårde på et vis. Aldri har jeg gledet meg sånn til høst før; la bare september-oktober-november komme med høstmørket, regnet og uværet!

2008-07-23T08:53:00.010+01:00

Det har gått 6 dager siden forespørselen kom. Og for noen dager!!! Herlighet, trodde ikke det var mulig å oppnå en så ekstatisk fullkommen ren og skjær lykkefølelse. Uten sidestykke det absolutt største og beste jeg hittil har opplevd i livet mitt. Og ennå gjenstår det aller, aller beste; å møte Stella. Kjenne på henne, lukte på henne, høre lydene hennes, studere hvert ansiktstrekk og bli kjent med hver lille føflekk. Bare ha henne nær oss. Hun er selvsagt den fineste ungen på jord. Store, undrende brune øyne som kan smelte isfjell på Nordpolen, en skjønn munn og en kjempesøt nese midt i det perfekte ansiktet. Bittesmå fingre og tær som stikket ut av de litt for store klærne. Vi er nesegrus forelsket i vår lille datter!

På 6 dager har vi rukket å få en hel garderobe av bittesmå plagg, sprinkelseng, badedrakt (jaja...) og bleiebøtte. Ikke helt systematisk handling med andre ord. Bare herligt ufornuftige impulskjøp.

Rettsferien i Etiopia starter 8.august og varer til slutten av september. Nå venter vi på rettsdato og håper saken går gjennom ved første forsøk. På grunn av rettsferien kan vi dermed ikke forvente å få en rettsdato før i oktober. Når saken har gått gjennom, får vi reisedato som er cirka 6 uker etter. Etter mine begreper kan det fort bli sent november, tidlig desember. Det er vanvittig hjerteskjærende lenge til, men vi har visst om det hele tiden og innstilt oss på dette. I andre enden av disse neste 4 månedene, venter vår Stella, og hun er som gullgryta ved regnbuens ende. Om ikke det er verdt å vente på, er ingenting det!

Rykende ferske og stolte foreldre - endelig!

2008-07-17T14:45:00.000+01:00

Helt ubegripelig. Helt utrolig. Helt fantastisk. I dag skjedde det vi har ventet på i snart 3 år. Telefonen ringte og på displayet stod det magiske telefonnummeret til Adopsjonsforum. Vi har blitt foreldre til universetes skjønneste lille skapning!

Til andre som fortsatt venter; denne opplevelsen er verdt hver bidige stund av det som har fortont seg som en uendelig lang ventetid. Helt sant! Det er som bursdag, julaften, englesang, bølgeskvulp og fuglekvitter på en gang. Et følelsesmessig fyrverkeri, en fantastisk lykkerus og et adrenalinrush jeg ikke har følt maken til siden jeg lettere hysterisk kunne konstantere at jeg hadde overlevd bungeehoppet utenfor Victoria Falls. Vet ikke hvilket ben jeg skal stå på eller hvilken hjernehalvdel jeg skal tenke med, men det gjør ingen verdens ting! Dette skal bare nytes! Dagen i dag vil for resten av livet stå som et fantastisk minne og en merkedag, kun overskygget av den dagen vi skal møte vår Stella for første gang.

2008-07-12T09:35:00.002+01:00

Ved 16-tiden på fredagene får jeg alltid en rar følelse av nesten litt lettelse. Da kan jeg senke skuldrene og legge bort mobiltelefonen. Blanda drops av følelser egentlig; skuffelse over at nok en uke har gått uten forespørsel, samtidig er det godt å kunne slappe av fram til mandag morgen uten å gå i konstant spenning. Vanvittig som dette drar ut og utrolig så lite som skjer for tiden.

[Men denne uka, da skjer det!] Jeg tror virkelig det, men setter det i klammeparantes for å være på den sikre siden. Vedder ikke akkurat store beløp på at jeg får rett...

I mellomtiden skal jeg nyte helg! Gunnar vasket litt klær og snudde i døra etter Roskilde og fant veien til Norway Rock Festival i Kvinesdal. Skulle gjerne fått med meg et par av mine 80-talls helter live, men siden jeg har bakvakt på jobb, slår jeg meg til ro i heimen. Etter utallige rapporter fra Debab føler jeg meg trygg på at vår lille blir tatt godt vare på. Det er en god tanke. Men jammen er det rart å vite at vi har et barn i Addis...!!

Sommer og ferietid

2008-06-29T07:20:00.007+01:00

Fordi juni måned er i ferd med å renne ut, tok jeg en telefon til Adopsjonsforum i forrige uke for å fiske etter nyheter. Spurte som vanlig etter Gro og fikk beskjed om at hun var på ferie. Ferie..!!! Tilløp av panikk var i ferd med å spre seg helt til jeg hadde tatt noen pusteøvelser og innså at til og med ansatte i AF fortjener ferie. Selvom det er utenfor min forstand at folk kan finne på å bevilge seg ferie når jeg hadde planlagt den store forespørselen... Men ok, jeg må innse at juni heller ikke blir vår måned, med mindre Gro kommer tilbake fra ferie i morgen og finner forespørselen vår på datamaskinen sin. Det ville vært for godt til å være sant, så nå holder jeg en knapp på juli.

Hadde det vært mulig, skulle jeg gjerne tatt ferie fra venting. Lagt den i en skuff, reist på ferie, kost meg og slappet av og opptatt ytterligere venting etter endt ferie. Det hadde vært noe. Desverre - og heldigvis - må jeg drasse med meg denne kaotiske følelsesblandingen på årets Roskilde. Trøsten er at jeg i år har fått viljen min om å bo på hotell midt i Roskilde by og jeg hver morgen kan våkne opp i ren og tørr hotellseng og tenke "Er det i dag det skal skje?".

2008-06-02T22:32:00.001+01:00

Ok, så ble ikke mai vår måned. Nå satser vi på juni. I morgen skal jeg ringe Gro for å informere om ny adresse og smiske til meg mest mulig informasjon.

Et hus med sjel

2008-05-27T11:42:00.006+01:00

Startskuddet har gått for nok en runde med oppussing! Vi er dekket av gipsstøv og malingsflekker, men er merkverdig nok fulle av pågangsmot og optimisme. Nokså ulikt oss faktisk. Vanligvis er vi som hund og katt under oppussingsprosjekter. Begge vet liksom best selvom ingen av oss egentlig har peiling. Denne gangen føles det litt som å flytte hjem. Vi har funnet drømmehuset vårt og får bare legge godviljen til når det gjelder skjeve vegger og knirk i trapp og gulv. Dette er - som det pleier å hete i boligannonsene - et hus med potensiale og sjel.

Og forresten; det kom hele fire - 4 - tildelinger forrige gang!

2008-05-07T14:54:00.005+01:00

Det hjalp visst å deppe og klage litt, for i går kom det nye tildelinger. Vet ennå ikke hvor mange, men nok til at 15.10.06 er neste dato ut. Så fra nå av kommer jeg til å påse at mobilen til enhver tid er tilgjengelig og oppladd. Den største utfordringen blir å tvinge Gunnar til det samme. Han er nemlig helt umulig å få tak i på telefon. Dæven døtte, det føles som det er sluppet løs en bisverm i magen min! O'lykke!

PS: Hvis noen oppfatter meg som følelsesmessig labil, så yes, det er jeg! Dette tar på mer enn jeg liker å innrømme...

2008-05-03T22:21:00.002+01:00

Jeg hadde sånn forsiktig håpet at neste gang jeg postet et innlegg her, skulle det være et rungende gledeshyl. Men dengang ei. Enda en ny oppdatering uten en eneste skarve ny tildeling. Har ikke så mye å si annet enn at det føles tungt nå. Sliter innimellom med å holde humøret oppe, samtidig har vi ingen andre valg enn å stå på og holde ut bare litt til. Jeg har såvidt begynt å lese om hvordan været er i Addis i oktober/november. Tør ikke engang tenke på at det kanskje kan bli enda en jul uten at knøttet vårt er på plass hos oss.

Lørdagskveld og litt smådepping fra denne kanten... En smule patetisk, men jeg innser heldigvis at vår tur kommer, og at når vi omsider står med barnet vårt i armene, har hver dag av denne lange ventetiden vært verdt det.

De siste ukene

2008-04-08T16:50:00.003+01:00

Oversikt over våre noe ensporede aktiviteter den siste tiden:

Ryddet, ryddet og ryddet til visning
Huset solgt på første forsøk
Overtakelse i begge ender avtalt
Utvasking av gammelt hus bestilt
Maler - anbefalt til Gunnar av Stavanger lengste frisør! - booket til nytt hus i mai
Feiret godt skatteoppgjør og disponert pengene ørten ganger

Nå puster vi lettet ut og jeg kjenner energien bare strømme gjennom den vinterdvaske kroppen. Det er vår, folkens! Nå er knøttets første hjem i boks og jeg skal male og pynte og styre på sånn at det blir det fineste barnerommet noen noensinne har sett!

2008-03-28T00:06:00.014Z

Etter noen intensive dager med siste finish av huset, er nå bilder, prospekt og takst i boks. Vi har funnet fram pleddene igjen og tør å legge fra oss fjernkontrollen på stuebordet uten at stylisten friker ut. Nå er det bare å håpe at en haug med villige kjøpere stiller seg i kø utenfor huset og overbyr hverandre i en ellevill kamp etter visning neste helg.

Siden sist har det kommet en ny tildeling. Kun èn eneste. På over 1 måned. Nå har vi ventet i 17 måneder og jeg vil ikke vente mer. Vil ikke, vil ikke! Det skjer mystiske, foruroligende ting i Addis for tiden som gjør at alle sakene trekker ut og at tildelingene så godt som har stoppet opp. Skjønner ikke hva som skjer, men jeg holder pusten og håper at vi slipper sånn noenlunde greit gjennom når tildelingen omsider kommer. Akkurat nå dreier alt seg om å få en alder, et kjønn, et navn og et ansikt på vår lille. Jeg har ikke reflektert så mye over den lange ventetiden som garantert vil komme mellom tildeling og hentereise. Og sikkert med fornyet styrke ettersom vi da vet hvem vi venter på og med den vissheten om at hver dag er en tapt dag med ungen vår. Den tid, den sorg. Akkurat det vil jeg ikke tenke på nå.

God påske!

2008-03-19T18:40:00.020Z

Vi har tilbrakt første halvdel av påskeuka på Toten. Har vært heldige med været og satt stor pris på sol og blå himmel. Trond var glad som en lerke da vi hentet ham i Oslo og han har vært en fryd å være sammen med disse dagene. Vi har vært masse sammen med familie og gode venner. Savner den store, gode venneflokken vi var omgitt av da vi bodde i Oslo, men så fort vi møtes igjen, er alt som om vi så hverandre sist for bare noen dager siden. Vi er heldige som har sånne venner!
Når vi nå setter nesa mot Stavanger igjen, er det for å pusse opp huset ferdig før det legges ut for salg. Typisk å spare noen lister, litt maling og gulvlegging helt til vi skal flytte. Innmellom skal vi nyte noen rolige feriedager og benytte oss av det faktum at vi fortsatt er bare to, med Nip/Tuck sesong 3 på dvd-spilleren, rødvin, asfalt under beina, påskeåpne kafeer og evigåpne Platekompaniet. Med stadig mer varmende solstråler, følger optimismen om at tildelingstelefonen vår nærmer seg. Jeg satser på at mai blir vår måned!

Nytt hus!

2008-03-10T15:38:00.006Z

Nærmest for å fylle ventetiden med noe vettugt, har vi en stund fulgt med på boligmarkedet og drømt om en større bolig. I går svingte vi innom en visning litt på måfå og falt pladask, begge to. Og i dag er vi altså glade, om noe angsfulle, eiere av et gammelt og koselig hus bare 5 minutters gange fra sentrum. Stor tumleplass både inne og ute for det første knøttet vårt og de små som forhåpenligvis kommer etter! Vi overtar huset 13.juni og kan heldigvis bruke sommermånedene til maling før vi forhåpentligvis setter kursen for Addis. Så nifst og så gøy på en gang!

Må ha det - bare MÅ ha det!

2008-02-23T12:34:00.018Z

Jeg har alltid hatt en haug med argumenter og unnskyldninger overfor Gunnar når det gjelder nødvendige (eller helt unødvendige klesinnkjøp). De har som regel fungert like dårlig, alle sammen. Nylig kjøpte jeg meg to nye jeans, derav en baggy type med snøring nederst, og sorte sneakers. Han lurte på om jeg ikke nettopp hadde kjøpt meg hvite sneakers og en Levis. Da hørte jeg meg selv si at "Joda, men jeg må jo ha sorte sko i gatene i Addis og den baggy buksen er "mamma-buksen" min." Det merkelige var at han ikke sa noe mer. Mamma-bukse... hva er vel det?! Kjenner til begrepet fra de som har kuler på magen (det har forsåvidt jeg også, men uten nevneverdig innhold), men jeg adopterte glatt uttrykket og overførte det til min egen verden. Mamma-buksen min egner seg nemlig til jeg skal bøye og tøye og skifte bleier og tørke gulp og snørr og blod og oppkast og matrester og trille vogn og leke på lekeplassen og rulle rundt i gresset. Alle må jo forstå at jeg bare måtte ha en mamma-bukse!

Siste nytt fra vestkanten

2008-02-13T13:36:00.003Z

I dag fikk jeg e-post fra AF. Vi må undertegne en ny fullmakt hos Notarius Publicus som skal sendes videre til Addis. Som den ventesyke wannabe-mammaen jeg er, foretok jeg en kjapp analyse av hvorvidt dette kunne tolkes i positiv eller negativ retning. Etter snart halvannet års total taushet fra AF, tar jeg dette positivt, helt klart! Det skjer i det minste noe! Nå må bare Gunnar komme seg hjem fra St.Anton sånn at vi høytidelig kan underskrive denne fullmakten som skal føre oss et av de siste skrittene næmere knottet vårt. I samme e-post står det at "det er 6 søknader som har ligget i Etiopia lenger enn deres, og i tillegg til deres søknad er det to saker til som ble sendt til Etiopia 30.oktober". Det var altså siste nytt fra min private boble i adopsjonsverden, nyheter som gjør det lett å smile til tross for en mørbanket influensaherjet kropp.

Stella i gonna give you the world

2008-01-15T20:17:00.000Z

2008-01-15T13:47:00.000Z

Mens Kadra bruker spalteplass i norsk media på å pådytte adoptivforeldre motiver for å adoptere barn, rusler vi sakte framover i køen. "Du er nå nummer 10 i køen. Eller 13. Eller kanskje 8. Flytt 3 plasser bakover og rykk etterpå 2 plasser fram. Og så 1 plass tilbake igjen." Som du skjønner, har jeg gitt opp å følge med på hvor vi befinner oss i køen. Hver nye tildeling mottas uansett med en blanding av uhemmet egoistisk jubel over å rykke framover, og en ektefølt glede over andres lykke. Imens drømmer jeg små søte drømmer om et varmt barnekinn og mørkt hår som jeg kan tvinne mellom fingrene. Så heldig jeg er som vet at mine drømmer går i oppfyllelse! Ikke alle drømmer gjør det.

Godt nytt år!

2008-01-02T10:28:00.001Z

Et nytt år... Med 12 blanke måneder som jeg har ansvaret for å fargelegge. En god følelse. Jeg avsluttet 2007 med å si opp jobben min. Jeg har fått ny jobb, men jeg har ennå ikke underskrevet kontrakten, så akkurat nå nyter jeg følelsen av å være fri som fuglen. Selv om det bare er for en liten stund. Snart 16 måneder "svanger" er jeg ikke akkurat et varp på arbeidsmarkedet, men de ville ha meg likevel. Heldigvis! Til jul fikk det fortsatt ukjente knottet vårt julegaver fra sine blivende besteforeldre på begge sider. Mamma hadde kjøpt en liten hvit stol med et nydelig kort til. Ordene på kortet er mellom mormor og det lille vesenet som er stolens rettmessige eier, men det fikk fram en liten tåre hos både mamma og meg. Bestemor og bestefar på Toten ga Eventyr fra jordens hjerte som sikrer oss mange gode lesestuder i årene framover. Vi har vært sammen med både Adrian og Sigrid i julen, to små skjønnaser som vil komme til å bety mye for vårt eget knott. Det er så mange som venter sammen med oss og det er så ubeskrivelig godt å vite. Så takk til alle dere som deler ventetiden med oss og dermed gjør den mer levelig. Måtte 2008 bli et godt år for oss alle og innfri noen av våre drømmer og forventninger!

Årets julekort

2007-12-12T14:09:00.000Z

Tre glade alver

2007-11-29T09:51:00.000Z

Om tre dager er det første søndag i advent og i løpet av helgen skal det lille vi har av julepynt ned fra loftet og plasseres rundt i huset. Ved juletider i fjor var vi skråsikre på at vi ville ha en liten en i huset denne julen, men så feil kan man altså ta. Vi har akseptert økte ventetider og gleder oss til å skjemme ut Trond med Pippi på dvd-spilleren, Donald & Co på tv og Ahlgrens biler i bøttevis. Jeg har faktisk tyvstartet med å henge opp en Ikea-julestjerne i kjøkkenvinduet i dag. Bare fordi jeg synes det er så koselig å komme hjem fra jobb i mørket og se stjernen lyse i vinduet. Gleder meg til mange juler framover med hjemmelaget pynt og krimskrams laget av en ivrig og entusiastisk liten sak ved kjøkkenbordet (som selvsagt er dekket av en fornuftig voksen, nyinnkjøpt voksduk). Sukk!

En liten alvedans i adventstiden fra oss til dere!

Hverdagslig lykkefølelse

2007-11-15T07:51:00.000Z

I dag er en sånn dag der alt føles helt perfekt! Jeg har fått en haug med ny energi etter en deilig uke under solen i Gambia. Vi har kost oss på strand, i sand, i bølger, i et fargesprakende og hektisk gateliv, med lokal mat og ikke minst med hverandre. Full utnyttelse og fullt utbytte av syv små dager på tampen av året.

Jeg gikk den korte spaserturen til jobb i morges med Band of Horses på mp3-spilleren. Under en rosafarget himmel og med Detlef Schremp på ørene gikk det opp for meg at midt oppi hverdagens trivialiteter og små underverk, skal telefonen en dag ringe og snu opp ned på livet sånn vi kjenner det. Den Store Telefonen som skal gjøre en tilfeldig utvalgt hverdag til en festdag og til en merkedag. Jeg kjenner en deilig blanding av utålmodig lengsel og gryende forventninger!

Noen ganger går det raskere, andre ganger langsommere

2007-10-31T11:53:00.000Z

Brev fra Adopsjonsforum 31.10.2006:
"Dokumentene deres ble i går sendt til Etiopia med DHL. Det er først når de mottar dokumentene fra dere i Etiopia at de vet om dere som søkere. Nå begynner kanskje den egentlige ventetiden. En tid som mange ganger kan føles lang og ensom, selv om man er to som venter sammen. Det dere så langt har lagt bak dere av samtaler og papirarbeid, har på sett og vis vært forberedelser til den ventetiden dere nå har foran dere. Fra ADOPSJONSFORUMs side inntrer nå den ”store stillheten” i forhold til informasjon om deres sak. Dere venter og vi venter……..

For tiden regner vi 9 til 11 måneder fra dokumentene er sendt og til vi kan forvente en forespørsel om barn. Noen ganger går det raskere, andre ganger langsommere."

Ventespøkelset mitt

2007-10-23T13:14:00.001+01:00

Ventetid og venting... Et ofte brukt ord i alle slags former og bøyninger gjennom en adopsjonsprosess. Til tider tærer det på å vente på ubestemt tid. Føles så energitappende og altoppslukende innimellom, og jeg får av og til en trassig og barnslig følelse av at "Vi kommer aldri til å få unge likevel, ingen vits i å holde på med dette lenger!". Men med litt fornuft i behold vet jeg jo at det er bare tøys og tull og at det kun er snakk om måneder før tredjemann i familien melder sin ankomst. Bestefar spør for ørtende gang om når han blir oldefar, og kan ikke forstå hvorfor det skal ta så lang tid når tv-skjermen er full av foreldreløse unger. Nytter ikke å forklare flere ganger, det er liksom bare sånn det er. Og det er det som er så forbanna vanskelig og samtidig så velsignet enkelt å forholde seg til; det er bare sånn det er. Det skjer når det skjer, ingenting vi kan gjøre for å påvirke ventetiden. Så her tusler vi rundt og venter og venter og venter... Vi lever travle og morsomme liv parallelt med ventingen, men det føles mer som en blek erstatning for det vi egentlig vil ha i livene våre akkurat nå. Jeg vet at når telefonen en dag ringer, er det en helt perfekt ventetid vi har gjennomgått i antall år, måneder og dager, som førte oss fram til akkurat vårt barn.

Sammen for barn

2007-10-21T21:29:00.000+01:00

I dag har det vært tv-aksjonen Sammen for barn. Innslagene på NRK har vært hjerteskjærende. Hverdagen for millioner av barn verden over er rå, brutal og så inni hampen urettferdig. Derfor er det så rørende å se folk i Norge ta et kollektivt krafttak på en dag som denne. Det er voksnes ansvar å frata disse ungene det ansvaret som helt uforskyldt er blitt pålagt dem fordi generasjoner dør.

Måtte det bli ny innsamlingsrekord i år! Heia Norge!

Fredagskveld med umbraconøkkel

2007-10-19T21:46:00.000+01:00

Gunnar er på guttetur i København og den blivende mor nyter et glass rødvin mens hun skrur sammen tripptrappstol og hører på det nye albumet til Foo Fighters. En perfekt fredagskveld! Godt å ha noe synlig i huset som viser hva vi venter på.

Tanker etter et års venting

2007-10-10T09:51:00.000+01:00

Nå som vi er snart midtveis i oktober og 32 års dagen min kommer snikende, melder noen tanker seg. Da jeg var på jentetur i Warsawa i september i fjor, var ventetiden i Addis ca 9 måneder. Vi skålte i vin og var sikre på at jeg kom til å bli mamma innen et år. Da vi feiret bursdagen min i fjor, tenkte jeg at vi var tre rundt kakefatet til neste års feiring. Nå har det altså gått 1 år og det ser ut til at det vil ta 3 nye måneder før vi kan forvente telefon fra AF. Samtidig leser jeg det jeg akkurat selv har skrevet; 3 måneder... Jøss, det er jo ikke egentlig lenge til! Aldri har vi vært nærmere og med kalenderen krampeaktig full av planer framover, kommer vi greit gjennom den siste innspurten også.

De to siste helgene har vi vært på Team Eckbo og Raske menn. På lørdag skal vi på Raga Rockers og 2.november reiser vi til Oslo. Der skal vi bo på hotell med Trond og feire bursdagen hans. Hans største ønsker for dagen er vel en Ikea-katalog, Pippi på kino og "hooombe" (les: hamburger). Søndag kveld skal vi på Arcade Fire i Spektrum og tidlig morgenen etter letter flyet fra Gardermoen i retning Gambia. Blir bare en ukes ferie, men den skal jammen benyttes godt og nytes til det ytterste! Julen skal tilbringes i Stavanger med Trond på besøk, og før vi vet ordet av det skriver vi januar 2008. Men da synes jeg det er på høy tid at Gro fra AF ringer oss og forteller hvem du er som vi venter sånn på.

2007-09-27T17:17:00.001+01:00

På vei ut til et besøk hos mormor i dag, svingte jeg innom O. Olsen på Forus. For de uinnvidde er O. Olsen, også kalt Barnas hus, en gedigen butikk som inneholder alt du kan tenke deg av utstyr til og for barn. Blant reolene vagget høygravide damer rundt mens de smilte fårete og klappet sine struttende mager. Tanken var at jeg bare skulle se bittelitt. Følte meg nesten som en sniktitter på ulovlig tokt blant barnevogner og stellebord. For ingen kan jo se at jeg også er gravid. Jeg kan ikke klappe magen min for å stolt vise verden at jeg skal bli mamma snart. Vurderte en liten stund å ta en runde og fortelle alle at jeg ventet barn snart, jeg også, men fant kjapt ut at jeg neppe kom fra det med verdigheten i behold.

Uansett, jeg koste meg i butikken, men ble nok litt satt ut av antall varianter av alt. Tenkte liksom at jeg måtte velge mellom farge og 3 eller 4 hjul når det gjaldt barnevogn, men nei da! Luftkanalhjul eller lufthjul? Vendbar innsats? Svingbare hjul? Faktisk så ble gleden størst da jeg til slutt kom til avdelingen for alt mulig sikkerhetsustyr. Der var det hjørnebeskyttere, trappegrinder, skuffesikringer, dørstoppere og plugger til stikkontakter. U name it! Nå som det nærmer seg et tredje familiemedlem, må jeg bare innrømme at jeg har gått fra å betrakte rekkehuset vårt som koselig, til en tikkende barneuvennlig ulykkesfelle. Men med alle disse sikkerhetsdingsene øker straks overlevelsesprosenten for ungen vår tatt i betraktning det skumle hjemmet det blir prisgitt. Før jeg setter meg på flyet til Addis skal hvert eneste spisse hjørne være beskyttet, tequila, klorin og plumbo skal plasseres bak sikret skapdør, og den bratte og glatte trappa skal være fullstendig skalket og utilgjengelig for et mobilt lite menneske. Først da kan en nybakt mamma puste delvis lettet ut. For fortsatt gjenstår jo det aller nifseste; å faktisk bli mamma og ha ansvaret for noe annet enn meg selv.

Tapetløver og barneutstyr

2007-09-24T09:25:00.000+01:00

Nå er rød tripptrappstol bestilt og vi har takket ja til en flott barneseng som vi skal få låne. Det er en hvit sprinkelseng som alle jentene til Eli har tilbrakt sine første år i. Søte tante Ida sov faktisk i den til hun var 3 år gammel.

Jeg snublet over en nettside her om dagen som heter En gul knapp. Fantastisk mye fint! Flotte barneklær, men det kuleste var disse retro tapetdyrene. Jeg tror kanskje at jeg bare måååå ha et eller to av disse. Kjenner litt ny giv og en oppsving når det gjelder å komme i gang med barnerommet. Har jo mange indre forestillinger av hvordan jeg ønsker det perfekte barnerommet, men fytti katta så vanskelig det er å faktisk komme i gang. Tror likevel ikke det vil bli et problem hvis tildelingstelefonen kommer før forventet (skjer neppe uansett). Er sikker på at rommet står fiks ferdig på 2 uker om vi må det. Gunnar er nesten mer anspent enn meg nå som det nærmer seg et års ventetid. Det er 14– 15 mnd ventetid før forespørsel, så kanskje verdens beste julepresang...? Det er uansett god ventemedisin å holde seg opptatt med små forberedelser og store dagdrømmer.

Melkam enkutatash!

2007-09-11T11:29:00.001+01:00

"Ethiopia makes you 7 years younger" står det på t-skjortene som selges i Addis i disse dager. I kveld feires millenium i Etiopia. Etioperne følger nemlig, som eneste land i verden, den julianske kalenderen. Og ifølge den julianske kalender er det vi kaller 11.september 2007 den siste dag i 1999.

På http://www.ethiopianmillennium.com/ står følgende "Know the past, dream the future and take action in the present". Kunne ikke sagt det bedre selv ved starten av et nytt millenium. Melkam enkutatash eller på norsk; godt nytt år 2000!

For å se bilder fra feiringen, klikk her.

Den røde tripptrappstolen og navn og dagdrømmer

2007-09-04T08:33:00.000+01:00

Av og til når Gunnar og jeg sitter på kjøkkenet og spiser middag, ser jeg for meg den rød tripptrappstolen som skal stå ved enden av bordet. For stolen må være rød og det må være en Stokke-stol. Ikke spør meg hvorfor. Det er bare sånn det ser ut når jeg ser det for meg. Og det beste og mest uvirkelige av alt; oppi stolen skal det snart sitte en liten. Han eller hun skal trasse og kaste maten i gulvet, hyle og skrike, velte melkeglass og rett og slett være en levende tålmodighetstest på to voksne som har levd sammen i 11 år. Men den samme lille jenta eller gutten skal også smile og le, være stolt når han eller hun klarer å holde glasset sitt selv og spise middagen sin med barnebestikket som ligger klart i kjøkkenskuffen.

Det er så helt, helt utrolig å tenke på. En sånn rar, skjør og skjønn følelse. Jeg føler meg så priviligert som får lov til å bli mamma på denne måten. Det er vanskelig å forestille seg at det føles større og sterkere å gå med et barn i magen enn med et barn i hjertet. På kjøleskapet henger to lister. Lister er liksom litt min greie. På den ene listen er potensielle barnenavn satt opp og illustrert med barnevennlige motiv. Vi er nokså enige om navn, men vil vente til vi får tildelingsbildet og se om det passer til akkurat vår unge. På den andre listen er det satt opp alt jeg kunne komme på av barneutstyr som vi kan komme til og trenge.

Guri malla, snart blir drøm virkelighet og vi blir tre ved middagsbordet vårt!

Thomas Dybdahl Rain Down On Me

2007-08-28T13:02:00.000+01:00

I'll try to stop tou're tears from falling
love is deep,
love is wide
I'm still here by you're side

let it all rain down on me
it happened too soon
lay your head
down upon my shoulder
I'll keep you warm when the nights grow colder

I'll always be by your side
holding you close
holding you tight
I'll always be by you're side

Drømmen om en reise til et land langt borte

2007-08-15T14:22:00.001+01:00

Vårt første Etiopia-treff

2007-08-06T09:17:00.000+01:00

Med et halvt øye registrerte vi at årets Etiopia-treff nærmet seg, men konkluderte raskt med at det ikke var noe for oss ettersom vi ikke hadde barn ennå. Bare fire dager før Etiopia-treffet bestemte vi oss likevel for å delta og i løpet av få minutter var påmelding og hotellrom ordnet. Fredagen kom og vi var veldig spente på å møte alle sammen. Synet av alle ungene som lekte i resepsjonsområdet føltes først overveldende, men vi hilste pent og fikk utlevert romnøkkelen. Vel inne på rommet var det ikke fritt for et par forvirrete kaos-tårer før vi trakk pusten og mannet oss opp til å treffe resten. Fredag ettermiddag var det - utrolig nok - sol, og de fleste satt utenfor hotellet mens ungene sparket fotball. Vi kom raskt i kontakt med andre og dermed var første barriere overvunnet. Vi spiste middag før det var møte for oss førstegangssøkere. Vi var tre par som deltok uten barn og samtalen gikk om løst og fast omkring adopsjonsprosessen. Etterpå var det informasjonsmøte med Torill fra Adopsjonsforum og Woldesemayat fra Debab i Addis Abeba. Vi var spesielt imponerte over Woldesemayat, en utrolig mann som virket å huske igjen alle ungene som han tydelig også er svært glad i. Vi ser fram til å treffe ham igjen i Addis Abeba.

Lørdag fikk vi gleden av å oppleve Chiku Ali, et fyrverkeri av en dame! Det var umulig å ikke bli engasjert av denne fantastiske damen som fortalte hvordan hun opplever det å være brun i Norge. Hun fortalte mange historier som man kunne gjenkjenne seg i og le seg fillete av, men de var alle til ettertanke og med et visst alvor i bunn. Chiku Ali samlet deretter barn og voksne til eventyrstund, sang og dansing, til stor stas for oss alle. Hun klarte til og med å få oss til å riste på rompa der vi stod litt stivt bakerst i salen uten medbrakt unnskyldning i form av barn. I løpet av helgen fikk vi sett to ulike reiseprogram fra Etiopia, noe som bare trigget reiselysten ytterligere.

Vi pakket og kjørte hjem til Stavanger med en god følelse. Selvom helgen har medført et ras av blandete følelser, har vårt første Etiopia-treff vært en positiv opplevelse. Omgitt av så mange fantastisk nydelige barn føltes det nesten som selvpining underveis, men vi sitter begge igjen med fornyet mot og energi til siste innspurt av en ellers stille ventetid. Vi gleder oss allerede til neste års treff på Klækken, men da som en liten familie på tre!

Våt Roskilde

2007-07-10T12:53:00.000+01:00

Da er jeg tilbake etter tidenes våteste Roskilde. Aldri, aldri mer telt på Roskilde! Og denne gangen mener jeg det. Jeg kan strekke meg til et hotellrom i Roskilde by, men nå er det jammen på tide å overlate campingen til neste generasjon. Denne kroppen trenger madrass, dusj, do og rene klær. Torsdag fikk vi nok og flyttet inn på Hotel Fønix i København. Et herlig syn når 8 trøtte og våte festivaldeltakere tuslet inn i resepsjonen på et 4 stjerners hotell i regnbukse, støvler, søle opp til øra og klærne i plastposer.

Her er mine terningkast av konsertene jeg hadde størst forventninger til:

Muse - 6 - suveren vinner!
Arcade Fire - 5
The Who - 5
The Killers - 4
Red Hot Chili Peppers - 0 - en gedigen skuffelse!

Neste år må noen binde meg fast i et mørkt kjellerrom hvis jeg setter kursen for Roskilde med soveposen under armen. Jeg ser heller for meg et tørt hotellrom der den lille og jeg kan kose oss. Så kan vi heller nyte konserter på dagtid og sove godt om nettene i varme senger på Hotel Prindsen i Roskilde by. Gunnar kan få fly rundt i søla så mye han vil, for nok er nok for min del.

Status for første halvår

2007-06-27T09:40:00.000+01:00

Nå nærmer det seg rettsferie i Addis. Dermed er det også tid for en oppsummering av det første halvåret. Hele 29 adopsjoner har gått igjennom retten før rettsferien i år. I hele fjor kom det tilsammen 27 barn, så 2007 har så langt vært en knallår! Jeg tror vi har cirka 18 søkere før oss i "køen". Hvis det fortsetter å komme 4 tildelinger per måned, betyr det at vi kan vente telefon rundt november en gang. O'skrekkblandet fryd!

Det er rart å konstantere at dette er siste sommerferien der vi er bare oss to. Vi har vært årlig på Roskilde siden 1995 og etter endt festival i mange år har jeg sagt at "Nå er jeg for gammel, dette er siste gang!". Men jammen skal jeg ikke dit i år igjen! Og jeg gleder meg! Neste sommer håper jeg det blir skikkelig A4-ferie med barn og kaos og sommerhus i Danmark eller på Gotland eller noe annet familievennlig.

Det første albumet

2007-06-13T08:47:00.000+01:00

I øverste skuff på det som skal bli barnerommet, ligger et lite barnealbum. Det kan tygges og bites på og er lett å holde for små fingre. Albumet lyste uimotståelig mot meg i en butikk like etter at vi hadde sendt papirene avgårde til Addis, og det var med stor andektighet at jeg kjøpte det. Det har allerede lagt i skuffen i 8 måneder og ennå må det nok ligge der i et halvt år. Men når O'store telefon omsider ringer, skal vi sette inn bilder av oss selv og av huset vårt. Det skal deretter sendes til Debab slik at ungen får tid til å tilvenne seg sin nye mamma og pappa - i den grad det i det hele tatt er mulig...

Vi har nå ventet i 8 måneder siden søknaden ble mottatt i Addis Abeba. Estimert ventetid er for øyeblikket 12-14 måneder. Det er mulig at den vil øke i forbindelse med rettsferien som er i Addis i august og september. Vi har uansett noen måneder igjen med venting. Trøsten er at alle sier at den tunge ventetiden er glemt når tildelingen kommer. Jeg er sikker på at hvert lille sekund av denne ventetiden føles verdt det når vi til slutt står der med barnet vårt i armene!

Been there...

2007-06-12T08:23:00.000+01:00

create your own visited countries map
or vertaling Duits Nederlands

"Why we travel" av Pico Iyer

"We travel, initially, to lose ourselves; and we travel, next, to find ourselves. We travel, in essence, to become young fools again - to slow time down and get taken in, and fall in love once more. Abroad is the place where we stay up late, follow impulse and find ourselves as wide open as when we are in love. Travelling, we are born again, and able to return at moments to a younger and a more open kind of self. Travelling is an easy way of surrounding ourselves, as in childhood, with what we cannot understand."

27 land og skarve 12% av alle land i verden. Gjett om vi gleder oss til å tilføye Etiopia på vårt personlige verdenskart!

Vi venter barn

2007-06-11T12:55:00.000+01:00

Foreløpig består familien vår av pappa Gunnar (33 år i dag), mamma Cecilie (snart 32 år) og "storebror" Trond (36 år), men vi venter og lengter etter et nytt lite familiemedlem. Den lille vet vi ikke hvem er ennå, men nå lever det nok en liten gutt eller jente et sted i Etiopia som vi snart skal bli mamma og pappa til. Forhåpentligvis før jul.

Bloggen er ment å gi familie og venner som bor langt unna en mulighet til å ta del i livet vårt. Dere kan holde dere oppdatert om hvordan det nye familielivet og den nye hverdagen etterhvert vil arte seg for familien Christ Crawford. Blir sikkert kaos og kos om hverandre! Uansett gleder vi oss stort til å bli en familie på tre. Fire inkludert Trond.